Arealplanlegging
Samfunnet må håndtere endringer i klima som blant annet gir økende risiko for flom- og skred, økt havnivå, mer overvann og økt påvirkning på naturmiljøet. Mange av tiltakene som er nødvendige for å møte klimaendringer, må ivaretas i kommuneplanens arealdel og følges opp ved detaljering og konkretisering i reguleringsplaner.
Å ivareta hensyn til klimatilpasning i arealplanlegging handler ofte om å unngå å bygge i områder med økende naturfare, som for eksempel flom, skred og havnivåstigning. I senere tid har det også vært mer fokus på økende problematikk med overvann.
Det er viktig å vektlegge store, sammenhengende områder og intakte økosystemer i kommuneplanens arealdel. Det kan for eksempel forebygge mot intens nedbør og flom eller overvann, eller tilrettelegge for spredningskorridorer for arter og økosystemer. Intakte og sammenhengende naturområder bør bevares slik at arter og naturtyper får bedre forutsetninger for å tilpasse seg klimaendringene.
Oppgaver i et endret klima
Kommunen bør først skaffe seg en oversikt over kjent kunnskap om forventede klimaendringer. Ved planlegging av arealbruk er det viktig å se på hvilke effekter klimaendring vil gi, hvilke områder som vil være utsatt, og vurdere konsekvensene det vil ha for de aktuelle områdene.
Plan- og bygningslovens § 4-3 stiller krav om at det skal gjennomføres en risiko- og sårbarhetsanalyse ved planer om ny utbygging. Kravene til innhold og detaljeringsgrad vil variere. For byggverk vil kravene i byggteknisk forskrift (TEK10) kapittel 7 være førende. Kjente farer og risikoforhold skal synliggjøres og tas hensyn til i kommunens arealplanlegging. Kunnskap om fareområder, og å ta hensyn til dette ved planlegging og utbygging, er den mest effektive måten å forebygge flomskader og skredulykker.
- Mer om kartlegging av fareområder
- Se havnivå i kart. Kartverktøy fra Kartverket som visualiserer områder som kan bli berørt av havnivåstigning og ekstreme vannstandsnivåer. Verktøyet er et hjelpemiddel for å identifisere risikoområder i kystsonen.
Sektorer som landbruk, fiskeri og havbruk, kulturminner og kulturmiljø og turisme blir også berørt av klimaendringene. Arealplanleggingen bør derfor legge til rette for å ivareta disse interessene i et endret klima.
Kommunen må vurdere på hvilken måte klimaendringene legger føringer for arealbruken. Det omfatter både å definere områder som ikke bør bygges ut, og å dimensjonere anlegg og legge inn buffersoner for eksempel i tilknytning til boligområder, grønnstruktur, skiløyper og turveier.
Klimaendringer vil påvirke naturmangfoldet i stadig økende grad, spesielt i fjellområder, arealer i arktisk klima og sjønære områder. Sammenhengende arealer i naturen er svært viktig for bevaring av naturmangfold. Det bør derfor settes av arealer som skal ivaretas som sammenhengende naturområder eller by- og tettstedsnær grønnstruktur.
Arealformål skal angis for alle arealer. Hensynssoner som viser hensyn og restriksjoner på arealbruken kan legges på tvers av områder med ulike arealformål. De kombineres med tilhørende retningslinjer og bestemmelser om hvordan hensynet skal ivaretas. Hensynssone sikrings-, støy og faresone bør brukes når det er behov for å angi at arealbruken skal ta særlig hensyn til faren for flom, skred eller havnivåstigning/oversvømmelse. Bestemmelser kan brukes for eksempel for å sette krav til dimensjonering av bebyggelse.
Naturbaserte løsninger vil bli svært viktig framover, for å øke byer og tettsteders evne til å håndtere mer vann og redusere påvirkningen på bebygde områder.
Områder med vann eller vegetasjon kan fungere som buffer mot flom og skred og dempe effekter av økt nedbør og varmere døgn. Naturbaserte løsninger kan på den ene siden bety bevisst å opprettholde eksisterende naturområder/økosystemer (myr, skog, naturlige bekker) som allerede fungerer som en buffer. Dette kalles også – eller alternativt – for økosystembaserte løsninger. Det kan på den andre siden bety å etablere naturpregede områder (grønne tak/vegger, kunstige bekker) når det skal lages nye buffere. En fordel med å bruke naturbaserte løsninger, er at naturområder fyller flere funksjoner. De kan samtidig utgjøre leveområder eller ferdselskorridorer for planter og dyr, fungere som lekeareal eller friluftsområde, ha betydning for pollinering, være trivselsskapende elementer i nærmiljøet eller bidra til å bedre luftkvaliteten i en by.
Kommuneplanens arealdel er den viktigste planen for å bevare og videreutvikle grønnstruktur, som parker, turveier, hager, bekker, elver og åpent vann. Ytterligere detaljering av arealbruken avklares i reguleringsplan. I denne fasen kan det det blant tas annet stilling til gjenstående naturområder innenfor byggeområder. Spesielt for by og tettsteder bør statusen for sammenhengende grøntområder gjennomgås, og kommunen bør vurdere om den har tilstrekkelig habitat for dyreliv og grønne korridorer.
Blågrønn faktor (BGF) er et verktøy som skal bidra til å gi grøntområder og uterom høyere status i planprosesser og bidra til å sikre at areal for den blågrønne strukturen blir ivaretatt i byggesaksprosjekter.
Forskjellig typer skredfare legger klare begrensninger for arealplanleggingen. Fra snøskred, kvikkleire-, jord- og flomskred til forskjellige typer fjellskred og steinsprang. Detaljkartlegging av disse er ofte nødvendig i reguleringsplanarbeidet. Det er mange utløsende faktorer for skred og de påvirkes i ulik grad av klimaendringer.
Å ta hensyn til flomfare er viktig for å ivareta samfunnssikkerhet og unngå uønskede hendelser og skader på arealer, bygg og anlegg. Skred – og flomutsatte områder skal være vist i kommunens arealplan (aktsomhetskart), men må detaljvurderes i en reguleringsplan (faresonekart).
ROS-analyse er et viktig redskap for å avdekke eventuell flom- og skredfare. Det skal også vurderes om disse farene endres som følge av klimaendringer. Funn i ROS-analysen må innarbeides i planen med bestemmelser på hensiktsmessig måte/i nødvendig grad.
Naturens evne til å holde på vann er viktig å ivareta, spesielt i områder oppstrøms for bebyggelse og infrastruktur. Blågrønne strukturer, som vannveier, grøntdrag og vegetasjonssoner, kan dempe konsekvensene av flom. Har kommunen utfordringer med flom i dag, eller vil få i framtiden, bør den se på det å ivareta eksisterende blågrønne strukturer, eventuelt gjenopprette eller etablere nye som et tiltak. Eksempelvis hvis kartleggingen og vurderingen har vist at et grøntdrag i dette området har betydning, bør dette grøntdraget bevares.
Dimensjonerende nedbør
Infrastruktur, slik som veier, jernbaner, demninger og avløpsnett, må dimensjoneres for riktig mengde nedbør. Til det brukes såkalte dimensjonerende nedbørsverdier, som uttrykkes som IVF-verdier: Nedbørintensitet (I) som for ulike varigheter (V) kan forventes å forekomme med en viss hyppighet/frekvens (F)
Ressurssider:
- NVE har nyttig informasjon om arealplanlegging som tar hensyn til flom- og skredfare i dagens og framtidens klima.
- NVEs faresonekart. NVE utarbeider faresonekart for kvikkleire, flom og skred i bratt terreng. Nyere og nyreviderte faresonekart har opplysninger om flomstørrelser (200-års flommen) fram mot 2100, som kommunene anbefales å ta hensyn til i arealplanlegging og byggesaker.
Havnivåstigning fører til at lavtliggende områder langs kysten kan bli liggende under vann eller er mer utsatt for oversvømmelser ved stormflo. Farekart og retningslinjer for planlegging og utbygging i fareområder er nyttige verktøy for kommunene for å ta hensyn til havnivåstigning, stormflo og bølgepåvirkning. Tallene i havnivåstigningsrapporten kan brukes til å lage aktsomhetskart, faresonekart og risikokart. Kommunen bør kartlegge hvilke infrastruktur og bygg den har som kan være utsatt.
Ressurssider:
- Havnivå-rapporten (det faglige grunnlaget om havnivå i Norge)
I byer og tettbygde strøk øker andelen tette flater. I kombinasjon med økt nedbørintensitet bry dette på utfordringer for mange kommuner allerede i dag. Kommunen bør innarbeide blågrønne løsninger og overvannstiltak som infiltrasjon, fordrøyning og trygg avledning av overvannsflommer i arealplaner og reguleringsplaner etter plan- og bygningsloven. Les mer om håndtering av overvann.
Arealplaner skal bidra til at risiko for skade eller ulemper holdes på et akseptabelt nivå. Gjennom konkret oppfølging i reguleringsplan og bruk av blågrønne løsninger, vil en ved bestemmelser og bruk av hensynssoner, kunne bidra til at utsatte områder får en bedre overvannshåndtering.
Dimensjonerende nedbør
Infrastruktur, slik som veier, jernbaner, demninger og avløpsnett, må dimensjoneres for riktig mengde nedbør. Til det brukes såkalte dimensjonerende nedbørsverdier, som uttrykkes som IVF-verdier: Nedbørintensitet (I) som for ulike varigheter (V) kan forventes å forekomme med en viss hyppighet/frekvens (F)
Ressurssider:
«Varme døgn» er definert som døgn der middeltemperaturen er høyere 20 grader. Som følge av klimaendringer forventes varme døgn å forekomme oftere enn i dag. Varme døgn kan være en utfordring særlig i byer (varm øy-effekt).
Ved utforming av arealplaner og reguleringsplaner etter plan- og bygningsloven kan kommunen sørge for at byer og tettbebygde områder planlegges og anlegges med blågrønne løsninger som bekker, parker ol. for å sikre svale områder.
Ressurssider:
- Helse (sektorside)
- Värmebölja på Klimatanpassningsportalen (Svenske klimatilpasningssider)