Kunnskapsinnhenting

Kommunene må først skaffe seg en oversikt over kjent kunnskap om forventede klimaendringer for deres kommune og konsekvensene av disseVed planlegging av arealbruk er det viktig å konkretisere hvilken reell fare de aktuelle områdene er utsatt for som konsekvens av klimaendringer. 

Plan- og bygningslovens § 4-3 stiller krav om at det skal gjennomføres en risiko- og sårbarhetsanalyse ved planer om ny utbygging. Sektorer som landbruk, fiskeri og havbruk, kulturminner og kulturmiljø og turisme blir også berørt av klimaendringene. Arealplanleggingen bør legge til rette for å ivareta disse interessene i et endret klima [legge inn lenker til de ulike sektorsidene her]

Arealformål og hensynssoner

Områder som ikke skal bebygges, avsettes til et av følgende arealformål (§ 11-7 for kommuneplanens arealdel / § 12-5 for reguleringsplaner):

  • grønnstruktur
  • landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift
  • bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone

Hensynssoner som viser hensyn og restriksjoner på arealbruken kan legges på tvers av områder med ulike arealformål. De kombineres med tilhørende retningslinjer og bestemmelser om hvordan hensynet skal ivaretas.

Hensynssone sikrings-, støy og faresone

Arealer som ikke bør benyttes til bebyggelse og infrastruktur, av hensyn til havnivåstigning eller fare for flom og skred, bør defineres i arealdelen. Hensynssone sikrings-, støy og faresone bør brukes når det er behov for å angi at arealbruken skal ta særlig hensyn til faren for flom, skred eller havnivåstigning/oversvømmelse. Bestemmelser kan brukes for eksempel for å sette krav til dimensjonering av bebyggelse. Hvis kommunen trenger tid til å innhente kunnskap om forventede virkninger av klimaendringer, kan hensynssone båndlegging brukes for å angi at et areal er midlertidig båndlagt i påvente av et framtidig vedtak om arealbruken.

Klimaendringer vil påvirke naturmangfoldet i stadig økende grad, og gjør sitasjonen mer krevende spesielt i fjellområder, arealer i arktisk klima og sjønære områder. Sammenhengende strukturer i naturen er svært viktig for bevaring av naturmangfold, og det bør defineres hvilke arealer som skal ivaretas som sammenhengende naturområder eller by- og tettstedsnær grønnstruktur.

Naturen selv som løsning

Naturbaserte løsninger kan bidra til å dempe virkningene av klimaendringer, og redusere påvirkningen på bebygde områder. Tradisjonelle tekniske løsninger kan være effektive i å møte en spesifikk utfordring. Derimot kjennetegnes naturbaserte løsninger ved at de kan dekke en rekke formål og funksjoner. De øker byers og tettsteders evne til å håndtere konsekvenser av klimaendringer, som økt nedbørsmengde og varme døgn, og bidrar samtidig til å øke trivsel og rekreasjon i nærmiljøet.

Kommuneplanens arealdel er den viktigste planen for å bevare og videreutvikle den overordnede grønnstrukturen (som f.eks parker, turveier, hager, bekker, elver og vann). Ytterligere detaljering av arealbruken avklares i reguleringsplanen. I denne fasen kan det tas stilling til grønne korridorer, gjenstående naturområder med mer, innenfor nye eller eksisterende byggeområder.